Hvor mange av dere har lagret hermetikk og vann i kjelleren i tilfelle det kommer en krise? Ja. Å wow. Det er bra. Jeg er mer opptatt av den beredskapen oppe i hodet, den mentale beredskapen. Det å ha tenkt over at noe vi ikke ønsker faktisk kan skje, for da blir vi kanskje ikke tatt like mye på senga. 2026 er kalt totalforsvarsåret. Da er det meningen at vi skal tenke beredskap. Vi skal tenke gjennom hva hvis. Men 2026 er også året hvor vi markerer at det er 30 år siden vi puttet de første pengene inn i oljefondet.
Den 30. mai 1996 så puttet vi 1 milliard 981 millioner 128000 502 kroner og 16 øre. Siden da har oljefondet vært Norges sparegris. Ikke bare for oss som sitter her, men for alle sammen. Også de som kommer etter oss. For vi skal spare en del av rikdommen til dem.
Hvert år tar vi ut litt. 25% av statsbudsjettet kommer fra sparegrisen, altså hver fjerde krone. Det er hver fjerde sykehjemsplass, politistilling, skole, veistrekning, ja til og med en batterifabrikk eller en skipstunnel. For å sette det litt mer i perspektiv, 25% av statsbudsjettet tilsvarer omtrent det vi bruker på alle norske sykehus, hele forsvaret, samferdsel, høyere utdanning og forskning til sammen.
Og kanskje hadde vi brukt litt mer hvis det ikke hadde vært for handlingsregelen. Den sier at vi bare skal bruke 3% i året av fondet. Ikke mer. Og hvorfor 3%? Jo, for det er den anslåtte såkalt realavkastningen til fondet. Og på den måten bruker vi bare av de pengene vi tjener i markedet og ikke av selve fondet. Genialt.
Det er jo som om du har en sparekonto og bare bruker den årlige avkastningen. Og skulle det oppstå en krise og du trenger å bruke litt mer, så kan du gjøre det. Så lenge du bruker ganske fort mindre enn 3% igjen. Da holder den kontoen i teorien i all evighet. Fondet er altså så stort at hvis vi bruker 3% av fondet så dekker det 25% av statsbudsjettet.
Og så skal ikke jeg ha noen mening om det er for mye eller for lite. Min jobb er bare å tjene så mye penger som mulig for Norge. Men betydningen det har for norsk økonomi skal ikke kan ikke overdrives.
For å få avkastning så må du investere i noe, ikke minst aksjer. Da tar du en viss risiko med pengene og du må være forberedt på at det kan gå opp og at det kan gå ned. Kanskje spesielt at det kan gå ned, for det gjør mest vondt. La oss si ned med 40%. Da blir det 40% mindre å tjene. Ja, det var kanskje litt mer enn 40%, men det tar poenget. Det jeg ønsker å minne dere på her i dag er at det er veldig greit å ha tenkt igjennom hva som skjer hvis det skjer.
Derfor skal jeg prøve å bidra litt til vår felles mentale beredskap ved å stille spørsmålet: Kan oljefondet bli borte? Svaret på det spørsmålet er ja. Og det verste er at i den verden vi lever i nå så er ikke det helt usannsynlig. Det finnes ikke noe land i historien som over tid har klart å holde på en så stor formue. Formuen går alltid tapt til slutt.
Så hvordan skjer dette? Vel, la oss starte her på hjemmebane. I 1886 var Arendal faktisk Norges rikeste by. Bygget på seilskutefart. Så gikk byens bank konkurs og med den forsvant både formuer og arbeidsplasser i hele regionen. Ja, tenk det. Arendal var til og med viktigere enn Kristiansand.
Men en verdensmakt, det var det ikke. Ikke på linje med Spania eller Storbritannia i hvert fall. Spania på 1500- og 1600-tallet ble storrike etter å ha kolonisert Amerika. Og så står det en merknad fra kommunikasjonsavdelingen: Ikke nevn Christopher Columbus for det kan være å undervurdere publikum.
Verdiene de tok med hjem førte til kraftig prisstigning. De ble late og lot italienere og franskmenn gjøre jobben. Det rant penger i strie strømmer ut av statskassen for å finansiere kriger og betale utenlandske kreditorer. Kort sagt så sølte de bort rikdommen. For å sitere boken Wealth and Poverty of Nations: Spania ble fattige fordi de hadde for mye penger. Det er jo et paradoks, et land som ble for rikt.
På 1800-tallet og frem til første verdenskrig var Storbritannia klodens ledende finansmakt. De var den største kreditoren i hele verden og britiske investorer eide enorme formuer i utlandet. Da første verdenskrig startet i 1914, markerte det vendepunktet for dette verdensherredømme. For å finansiere krigen måtte de selge store deler av sine finansielle eierandeler og i stedet låne penger, særlig fra USA. Det som var igjen av formuen da krigen var over, ble borte bare noen tiår senere da det ble krig igjen.
På begynnelsen av 1900-tallet var Argentina et av verdens rikeste land. De hadde store inntekter fra landbrukseksport, men rikdommen skulle ikke vare. Politisk ustabilitet, proteksjonisme, inflasjon og gjentatte gjeldskriser har stort sett vært gjennomgangsmelodien der. Og i dag er landet nummer 76 på listen over rike land. 76.
Dette er historiske eksempler. Er det ikke spennende, eller?
Men la oss ta en titt litt nærmere vår egen tid. Nederland fant store gassforekomster i Nordsjøen i 1959. Inntektene ble brukt til å finansiere løpende offentlige utgifter og en veldig generøs velferdsstat. Etter hvert så sto landet igjen med mindre gassinntekter, men fortsatt veldig høye forpliktelser. Og dette blir senere kjent som Dutch disease.
Det å finne en stor naturressurs kan bli en forbannelse heller enn en velsignelse. Og det var akkurat denne erfaringen norske politikere og byråkrater gjorde da vi fant vår egen olje. Ja. For det er i grunnen dem vi kan takke for den rikdommen vi har i dag. Kloke og fremsynte beslutninger har vært helt avgjørende for Norges oljerikdom og for at oljefondet er en suksess. Og jeg må legge til at mange av disse beslutningene har vært modige.
Ingen kunne ane hvor stor rikdom som skulle tilfalle oss. Norges geologiske undersøkelse skrev faktisk til Utenriksdepartementet i 1958. Skal vi høre: Man kan se bort fra muligheten for at det finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst. Bare 10 år senere startet oljeeventyret og det la grunnlaget for eventyret i internasjonale finansmarkeder.
Det er vanskelig å være skråsikre på hva fremtiden bringer, men historien om norsk oljeproduksjon og oljefondet har vist at det har blitt tatt veldig modige beslutninger underveis, ofte med stor usikkerhet. Og det er noe vi kommer til å trenge også i fremtiden.
Berlinmurens fall i november 1989 brukes ofte som et symbol på overgangen fra en periode i historien med kald krig til en av USA ledet verdensorden. Nå var det ny og optimistisk tid også i finansmarkedet. Vi fikk økt globalisering med vekst i internasjonal handel og økonomisk integrasjon. Denne utviklingen gikk i et voldsomt tempo, så raskt at det ble kalt hyperglobalisering.
En viktig årsak var at Kina og India ble med i den internasjonale handelsorganisasjonen. Varer og tjenester kunne flyte over landegrenser uten toll og handelshindringer. Bildeler kunne designes i et land, produseres i et annet, og settes sammen i et tredje. Teknologiske revolusjoner bidro til effektivisering og produktivitetsvekst. Informasjon kunne flyte over hele verden og i løpet av sekunder, uavhengig om det var i Seattle, Sydney eller Stavanger. Mobiltelefoner og internett ble allemannseie og ble industrier i seg selv. Fra den første mursteinen av en mobiltelefon vi gikk rundt og dro på, til smarttelefonen du nå sitter med i hånden din. Ja, det skjedde mye på kort tid.
Dere husker kanskje scenen der Gordon Gekko slipper ut av fengsel etter 8 år: One watch, one ring, one gold money clip with no money in it, and one mobile phone.
De største og mest verdifulle selskapene vi har i dag ble født i denne perioden. Det var fri flyt av mennesker, teknologi og kapital. Og for internasjonale finansmarkeder var dette en fantastisk tid. Det var som vi sier i Kristiansand, skikkelig bullish. Legg til deregulering av markeder, lavere skatter, lav inflasjon, lave renter og vi kan summere opp de siste 30 årene som unormalt gode for en finansiell investor.
Og la meg stoppe opp ved ordet unormalt, fordi det er i den perioden jeg snakker om nå at oljefondet har vokst frem, investert litt i alt over hele verden. Vi har i stor grad fulgt finansmarkedene og de markedene de har gått som en kule. Det har gitt en vekst fra de første 2 milliardene i 1996 til en verdi på mer enn 22000 milliarder i dag. 22000 milliarder.
Hvor mange nuller er det i 22000 milliarder? Kom igjen. Ja, det er bra. Det er 12 nuller, dere. Det er en verdi det ikke går an å fatte. Bare på de siste fire årene har fondet mer enn doblet seg i verdi.
Man kan bli fartsblind av mindre, men mye av det som kjennetegnet de siste 30 årene nå utfordres. Merkes det oppsiktsvekkende lite i markedene. De fortsetter oppover til tross for krig, trusler, tollmurer og handelshindringer. Da er det fristende å tenke at oppturen bare vil fortsette. At en sammenhengende opptur er det som er normalt. Men det er det ikke. Og la meg slå fast med en gang, de siste 30 årene har ikke vært normale.
Hvorfor sier jeg det? Vel, se på denne grafen. Den viser utviklingen i de globale aksjene de siste 15 årene. Den laveste oransje streken som dere ser, det er det man forventet at aksjer skulle øke da vi sto tilbake i 2010. 7%. Den svarte streken i midten er den faktiske utviklingen i aksjer målt i amerikanske dollar. 11%, altså mye høyere enn det vi hadde trodd. Og som det ikke var nok, den blå streken er 14% fordi lav kronekurs har bidratt i vår fordel. Så til sammen har dette gitt en helt annen type avkastning enn det vi hadde forventet.
Når du ser på venstreaksen her, istedenfor å gi oss 3000 milliarder, så har vi fått 9000 milliarder. Tre ganger så mye som vi hadde forventet.
Så hva kan vi tilskrive denne her fantastiske avkastningen? Vel, i stor grad flaks. Vi har truffet en bølge i internasjonale markeder som vi har kunnet ri på. Og det var det ingen som visste i 1996 eller senere. Ja, kommer dette her til å fortsette? Det er vanskelig å spå om fremtiden, men kanskje er det noe å lære av det vi har sett før.
Jeg har allerede vært inne på at staters formuer sjelden overlever over tid. Det gjorde heller ikke Norges første forsøk på å etablere et fond. Og det er kanskje ikke alle som vet at vi faktisk har forsøkt før. Statens reservefond ble opprettet i 1904 til såkalt avvergelse av farer for rike, eller når landsulykke har rammet riket. Så dette her var altså grunnlovsfestet.
Som i dag så var pengene plassert i utlandet i det som ble omtalt som førsteklasses papirer. Britiske, franske og tyske statsobligasjoner ble regnet som sikre investeringer. Vi har faktisk det sikreste man kunne tenke seg. Litt sånn som vi ser på amerikanske statspapirer i dag. Så kom første verdenskrig. Og for å gjøre en lang historie kort, ble dette fondet avviklet i 1925. Da hadde det falt sterkt i verdi, men var formelt opprettholdt ved hjelp av såkalt urealistisk bokføring.
Ja, da kan det samme skje med oljefondet. At noe har skjedd før betyr jo ikke at det skjer igjen, men la meg likevel gjøre et tankeeksperiment med utgangspunkt i historien.
Den første, den største finanskrisen vi kjenner er den store depresjonen på begynnelsen av 1930-tallet. Det som startet som et krakk på Wall Street i 1929. Det var en global økonomisk krise som fikk langvarig betydning med både politiske og økonomiske konsekvenser. Men dette er jo lenge siden. Og verden i dag er jo naturligvis helt annerledes enn for 100 år siden. Eller er den det?
For litt siden spilte jeg inn en podcast med Christine Lagarde som leder den europeiske sentralbanken. Og hun påpekte at verden ligner bekymringsverdig mye på den verden vi så på 1920-tallet og som ledet inn i den store depresjonen. En gang så verden nye og omveltende teknologier som forbrenningsmotoren og samlebåndet, kombinert med en stadig mer fragmentert verden. Det var ikke sånn at det måtte ende i krise og krig, men verdens ledere gjorde mange og dårlige beslutninger.
Lagarde sier at vi fort kan se noe av det samme i dag med utviklingen i kunstig intelligens, sammen med beslutningstakere som ikke finner gode løsninger. Så la meg være konkret på hva likhetene faktisk er. På 1920-tallet var verdenshandelen i ferd med å bli fragmentert. Land bygde tollmurer og beskyttet sine egne industrier. Høres det kjent ut? På 1920-tallet ble datidens nye teknologiselskaper svært høyt verdsatt før de kollapset i verdi. I dag prises mange AI-selskaper som om de kommer til å tjene enormt mye i fremtiden.
Samtidig som aksjemarkedet faller, kan vi også få store valutabevegelser som forsterker nedgangen i fondet. Hvordan kunne det utspille seg herfra? Ja, om AI-boblen sprekker, samtidig som en handelskrig mellom USA og Kina, kan vi få det som kalles en balansekrise. Det betyr at bedrifter og husholdninger kutter kraftig i gjeld og forbruk på samme tid. Og det var den type spiral som førte til krisen i 1929.
Den store forskjellen fra den gang er at sentralbanken i dag har et verktøysett de ikke hadde i 1929: nødlån, garantier for bankinnskudd, samarbeid mellom sentralbanker. Det gjør at en ny full depresjon er et mindre sannsynlig utfall. Men det er ikke noe vi kan avskrive, for gjelden og prisingen i markedet i dag har faktisk fellestrekk med den gangen. Så tror dere kanskje at det ikke kan bli mer spennende enn det er nå, men det blir det faktisk nå.
Hvordan hadde det gått med oljefondet hvis vi hadde fått en tilsvarende krise? Litt forenklet naturligvis, men vi kan anta at minst 80% av aksjeverdiene våre ville ha forsvunnet. Minst. La oss regne på det.
Fondet vårt består av 70% aksjer. Forsvinner 80% av den verdien, snakker vi om et tap på mer enn 12000 milliarder kroner. Fondet ville da vært verdt mindre enn 10000 milliarder. Mer enn halvert.
Med et fond på den størrelsen ville handlingsregelen bare gi rom for å bruke rundt 300 milliarder kroner i året. Ikke nesten 600 milliarder som i dag. Altså en nedgang på nesten 300 milliarder. Da kan du nesten ta bort hele forsvarsbudsjettet og alle sykehusene i Norge.
I tittelen til dette innlegget så spør jeg om oljefondet kan forsvinne. Kan det gå tungt for penger? Ja, selvfølgelig kan det det. En atomkrig eller biologisk terrorisme vil gjøre et finansielt fond verdiløst for oss. Da er det helt andre ting som teller. Men vi trenger ikke gå så drastisk til verks. Vi kan like gjerne se på scenarier som er mer sannsynlige enn de aller største katastrofene.
Vi har sett store fall i finansmarkedene før og oljefondet har bevist at det tåler midlertidige fall. Men hva hvis nedgangen og krisen er langvarig? Hvordan håndterer vi det? I depresjonsscenariet kan det ta 10 år for markedet å komme tilbake. Og et tiår vil teste modellen for dette fondet.
I en langvarig krise kan vi se for oss at det ikke bare er overføringene fra fondet som faller, skatteinntektene kommer også til å falle, samtidig som utgiftene til ledighet og trygd øker. Hvor lenge har vi et fond for kommende generasjoner hvis markedene faller og vi bruker mer penger enn vi burde i 5 år, eller 10 år, eller enda lengre?
Det viktigste med et langsiktig investeringsfond er å ikke ta dårlige beslutninger når det er nedgang og uro i markedet. Men det er da det ofte skjer, i lett panikk.
Oljefondet er født og har vokst seg stort i en periode i historien som har vært eksepsjonelt gunstig for oss. Og det er fort gjort å glemme at et oljefond på 10000 milliarder faktisk var en rekordhøy sum i 2019. Min forgjenger Yngve Slyngstad gikk av den uken fondet passerte 10000 milliarder. Han ville gi seg på toppen.
Og jeg tenkte, burde jeg søke på jobben som leder for oljefondet? For derfra kan det bare gå nedover. Istedenfor har fondet doblet seg. Og det skrekkscenariet som jeg snakker om er bare et fond tilbake til 2019-nivå.
Vi har på kort tid vendt oss til et ekstremt stort fond. Det er blitt tatt mange gode beslutninger, men vi må også innrømme at vi har hatt mye flaks. Veksten i fondet har vært helt fantastisk. Min jobb her i dag har vært å minne alle på at vi ikke kan belage oss på at fremtiden blir like lys. Det er noe vi bør alle ha tenkt gjennom.
Og det minner meg litt om han som hadde lagd trapper hele livet. Når han ble 70 år, så skulle ordføreren holde tale. Du Andersen, det er helt utrolig hvor mange trapper du har lagd. Hvis du setter de sammen, så går de jo helt opp til himmelen. Da sa Andersen: Ja, men nå har jeg jo lagd mest kjellertrapper da.
Det er ikke spesielt populært å være den som påpeker at det kan gå ned når det tilsynet er på vei til himmelen, men det er kanskje da det er aller viktigst. Tusen takk.
